Kanskje upopulær mening, men: det å bli forfremmet til leder er ikke det samme som å være kvalifisert til å være leder. Likevel er det noe jeg ser ganske ofte, at det å forfremme noen ses mer på som en premie enn ansvaret det faktisk er. Det er ikke gitt at den sterkeste fagpersonen er en god leder eller at den mest lojale medarbeideren burde (eller vil, for den saks skyld) ha personalansvar. Det å være god i faget ditt er ikke det samme som å være god med mennesker. Ledelse krever noe annet. Ledelse krever at du tåler konflikter og klarer å stå i utfordringer, selv når det er ubehagelig. Det krever at du evner å sette retning når andre er uenige, og tar ansvar for andres prestasjoner, ikke bare dine egne. Mange får lederrollen som en belønning. Ikke fordi de nødvendigvis har ytret ønske om det. Konsekvensen blir usikre ledere som skal lede andre mennesker. Usikre ledere gir utydelige forventninger og ofte (men ikke alltid) medarbeidere som mister retning. Dette er ikke kritikk av enkeltpersoner, men et systemproblem jeg ser ganske ofte. Vi snakker mye om hvem som fortjener opprykk, men altfor lite om hvem som faktisk er egnet til å lede andre. Ledelse er et fag, ikke en premie som skal gis de som har vært flinke. En rolle som former hverdagen til andre mennesker. Og det burde aldri være tilfeldig hvem som får den. Husk at du som er leder, har sagt aktivt ja til å ta rollen. Kanskje et ubehagelig spørsmål: Er det rollen eller tittelen du vil ha? Tittelen er attraktiv. Det er ikke nødvendigvis rollen… Og det treffer deg ganske raskt og hardt når du går inn i den. Tittelen gir deg anerkjennelse og synlighet. På godt og vondt. En følelse av å ha kommet et steg videre på karrierestigen. Rollen derimot, gir deg noe helt annet. Rollen gir deg ansvar og ubehagelige samtaler. Beslutninger som ikke gjør deg mer populær. Dager hvor du tviler på deg selv, men likevel må stå støtt. Men det kan også gi enorm mestringsfølelse og giv. Jeg møter mange ledere som ønsker seg opp og frem. Noe jeg kan forstå. Jeg opplever dog at vi i for liten grad snakker om hva rollen faktisk bringer med seg i forkant. Det er stor forskjell på å like tanken på å være leder og det å faktisk like å stå i det over tid. Det å være leder setter seg i kroppen. Det er ikke en 8-16-rolle. Noen lever godt med det, andre ikke. Noen har ledere over seg som ser hva rollen krever og gir god støtte. Mange blir mer overlatt til seg selv. Så; før du tar neste steg, er spørsmålet kanskje ikke om du er klar, men om du faktisk vil ha det som følger med?
Et tydelig og forankret indre kompass er noe av det viktigste en leder kan ha i seg selv. Det er en leder som tror på egne ferdigheter. En ydmyk, tydelig, bevisst og fleksibel leder. En leder som står støtt i seg selv også når det stormer. Også når du står overfor de krevende valgene du ikke har tatt før.
Å la være å ta et valg, er også å ta et valg. Det er bare mindre synlig, der og da, men ikke mindre virkningsfullt. Og kanskje skadelig for deg som leder; hva skjer med din lederlegitimitet da?
